Spis mat, ikke for mye, mest planter

Michael Pollan: Forfatter av boken omnivores dilemma

Mat her til lands handler om to ting, hvor mye det koster, men enda viktigere, hvor enkelt er det å tilberede. Er det billig og klarer seg selv er oppfyller det kriteriet som bestselger.
Mat er basalbehov, men merkelig nok prioriterer vi å jobbe slik at vi kan få penger til å få andre til å lage mat til oss, heller enn å lage maten selv.
De som faktisk bryr seg om hva de spiser, bryr seg om karbohydrater, kosttilskudd og proteininnhold, ikke hvilken mat man putter i munnen. Såpass at diagnosen Ortoreksi begynner å bli utbredt.
Paradoksalt nok finner man likevel de “sunne” innbyggerne i land der mat som nytelse, sosial samling og hygge har en høy status. Franskmenn, italienere, og middelhavsbeboerne lærer oss ingenting annet at vi må endre innholdet pillene våre.

Ernæringsfysiologer og tilsvarende er som regel lite enige, skremmende tabloide, og veldig lite bestemte. Årsaken er i følge  journalist og forfatter Michael Pollan(bla. Omnivores Dilemma og In defence of food) er at vitenskapen de forfekter er i beste fall ung og lite moden.

Nutritionism (næringsinnholdisme?) har fullstendig overtatt. Supermat, vitaminer og helsefrikeri gjør at maten vi spiser må avgjøres av eksperter, men regelen er forholdsvis enkel:

Spis mat, ikke for mye, mest planter. Ikke spis noe din tippoldemor ikke ville gjenkjent som mat.

Mat er mer enn summen av næringsinnholdet, det er glede, samfunnets byggesteiner, rituale, familesammenkomster og så videre.  Pollans foredrag er vel verdt tiden og setter ord på veldig mye av det som foregår i matverdenen:

Vi må ikke nødvendigvis slutte å spise kjøtt. Vi må begynne å lage mat igjen.

Gi tiden tilbake til koking. Gjør det du kan.