Fjorårets juleferie endte med at jeg måtte kaste to fulle handleposer med utgått mat. Jeg bestemte meg for å gjøre et overslag over verdien av det jeg kastet, det ble en kraftig oppvekking. Noe dramatisk måtte gjøres med husholdningens innkjøpspolitikk.

Første tiltak var å begynne med ukeplaner. Jeg setter nå av litt tid hver mandag for å planlegge neste ukes meny. Målet er å sette sammen retter som gjør at svinnet på råvarene ble minimalt.

Dessverre stopper ikke planlegging alene mitt overforbruk. En stor del av innholdet i mine to bæreposer, skyldes spontaninnkjøp av ymse gøyale produkter som man kommer over. Gjerne på tilbud.

Hvor ofte har du ikke selv tenkt: «Ooooh, denne var spennende og gøyal. Den kan jeg sikkert bruke til noe»? Og hvor ofte har du brukt det du kjøpte? I mitt tilfelle er det neste aldri, de råtner bakerst i kjøleskapet i vente på at jeg skal få en kreativ raptus.

Derfor formulerte jeg setningen vi startet med. Fra nå av skal ingenting inn i kjøleskapet mitt som jeg ikke har en plan for. Det kan være så billig det ønsker, men hvis jeg ikke klarer å finne en bruk for det blir det igjen i butikken.

Kjøleskap zero henspeiler på konseptet som inspirerte til ideen, inbox zero. Et konsept om hvordan man skal effektivisere sin daglige eposthåndtering. Hver epost du mottar skal resultere i en handling. Enten skal den svares på, arkiveres, føre til at man oppretter en oppgave. Målet er at på slutten av hver dag skal inboxen være tom.

Grunnprinsippet er det samme i de to, hvert element skal føre til en handling. For de veldig nerdete kan man si at kjøleskapet er en to-do liste, mens fryseboksen fungerer som arkiv.

Forskjellen er at zero i dette tilfellet ikke betyr at kjøleskapet skal være tomt på slutten av dagen, men heller en nullvisjon for svinn.

Bildet tatt av Barbara L. Hanson (Flickr)

Tor Erik gjenreiste rosenkålens ære med verdens beste triks, å tilsette bacon. Men hvordan får man knasende gode rosenkål uten slikt juks? Man tilbereder de sous vide så klart.

Det er to faktorer vi må finne ut av når vi skal tilberede mat sous vide, temperatur og tid. Heldigvis vet vi at grønnsakstemperaturen er 83 grader, så da gjenstår bare en ukjent faktor. Tiden.

Jeg fordelte rosenkålen min i 3 poser som skulle taes ut av vannbadet etter henholdsvis 20, 40 og 60 minutter.
Jeg fant følgende:

20 minutter

Det lukter rosenkål, det smaker rosenkål. Fin konsistens, litt crispy. Varmere i senter enn ellers. Smaker enda litt uferdig.

40 minutter

Varmen er bedre fordelt i rosenkålen. Forsatt fast og fin, nesten like hard som rå. Fargen er greit ivaretatt

60 minutter

Ingen tydelig forbedring, en eller to har antydning av bitterhet.

Konklusjon: 40 minutter er den beste av de forsøkte lengdene.

(Barbara L Hanson – Brussels Sprouts på Flickr)

Deilige selvplukkede epler

Eplekake eller eplepai? Deilig crusty bunn eller søtt himmelsk fyll? Hvorfor skal man måtte velge?  kan man ikke kominere og si ja takk begge deler?

Foran meg stod en bolle med nyplukkede epler fra mine foreldres epletre og i stuen satt en mor som hadde blitt et år eldre enn på samme tid i fjor. Det var invitert til kaffeslabberas og jeg hadde tatt på meg, noe overilt, ansvaret for å sørge for kaker til kaffen. Takk og lov for internett.

Bigoven.com har en oppskrift hvor man kombinerte det beste fra begge verdener, paibunn med kakefyll.Her får du oppskriften med norske måleenheter, og ikke minst; en vesentlig ingrediens som sjokkerende at ikke er med i orginaloppskriften: Kanel på eplene.

Kaken lages i en en 26 cm form og holder til alt fra 1 til 10 personer.

Du trenger

Bunn:

• 200 gram mel
• 100 gram sukker
• 1 ts vanlijesukker
• 1 ½ ts bakepulver
• ½ ts salt
• 100 gram smør
• 1 egg

Epler:

• 7-9 epler
• 3 ss sitronjuice (ca en halv sitron)
• 50 gram sukker
• Kanel

Kakefyll:

• 200 gram sukker
• 2 egg
• 1 ts vaniljesukker
• 3 ss smeltet smør (~50 gram smør)

Fra deig til ferdig

Smelt smøret i en panne, bland alt det tørre i en bolle. Kjøl ned smøret og tilsett egget. Bland det hele i sammen, det skal ikke være smuldrete. Ha pepperkakedeig som et greit referansepunkt. Legg plast på bollen og sett den tilside i en halv time.
Skrell eplene og del de opp i båter. Hell på sitronjuice etter hvert så eplene ikke brunes. Når alle eplene er oppdelt heller du over sukkeret og smaker til med kanel.

Når deigen din er ferdig setter du ovnen din på 180 grader.

Nå har du to muligheter. Du kan enten kjevle ut deigen din og legge den i formen eller, gjøre som meg, legg deigen i formen og trykk den utover.  Det er selvsagt en fordel med kjevling, men om ikke deigen blir helt perfekt så er sistnevnte fremgangsmetode helt super.

Etter du er ferdig med deigen legger du i eplene, trykk eplebitene litt ned i deigen. Sørg for at hele bunnen er dekket av epler.

Ta aluminiumsfolie over formen og sett den i ovnen. Etter 15 minutter tar du av folien og lar den stå i nye 25 minutter til.

Disse 25 minuttene bruker du til å forberede fyllet. Smelt smøret og kjøl det ned og tilsett eggene. Rør det sammen med det tørre. Når de 25 minuttene har passert tar du kaken ut av ovnen og heller over fyllet. Sett så kaken inn igjen i ovnen i nye 20-25 minutter.

La kaken kjøle seg ned i noen timer og server med vaniljeis.

Ikke alle hadde tro på forsøket mitt, hvorfor tulle med noe som fungerer så godt som en eplekake. Men skepsis ble snudd til begeistring, lovordene haglet og kaken forsvant raskere enn Branns medlaljehåp. Og når jeg får stadige henvendelser i etterkant på at oppskriften må på nett så kan det ikke være tvil om at vi snakker om en vinnertier.

Før vi går videre vil jeg gjerne spore helt av og fortelle om en spansk utvekslingsstudent som jeg en tid delte kjøkken med. Til tross for at han var oppvokst i et land med rike og stolte mattradisjoner, følte jeg at det var min simple plikt å introdusere han til vår runde nasjonalrett. Jeg så for meg gapskratt, sydeuropeisk lynne ute av kontroll og generell rabling, at spaniolen skulle slenge en Serranoskinke i bordet og starte en monolog om matkultur. Men til min store overraskelse falt han pladask for grandien. Det stoppet heller ikke der, det også skulle vise seg at gutten virkelig beherkset kunsten å tilpasse seg norsk studentmatkultur. En udødelig klassiker var når han slo til med killer comboen hvitost, surkål og crabsticks. Et vakkert minne.

Linda Eide med Grandiosaens mor Ruth Romskaug

Så hvorfor denne plutselige trangen til å bekjenne gamle synder? Jo, en av norges morsommeste personer, Linda Eide, hadde et innslag om Grandiosaens mor i sitt fortreffelige program Norsk Attraksjon. Visste du at Grandiosaen ble oppfunnet på Noras testkjøkkken i Brumunddal? At valget på topping stod mellom paprika og champignon? Eller at utviklingen stoppet opp i et halvt år mens oppfinneren, Ruth Romskaug, var gravid? Dette og mere til (blant annet historien bak navnet) får du vite om du ser innslaget fra Norsk attraksjon i NRK sitt nett-tv eller du kan se innslaget i podcasten av episoden (det er innslag nr. 2)

Know thy enemy.

Café Prückel i Wien (foto: Gryffindor, Wikimedia)

I det norske språk er det få ordkombinasjoner som høres eklere ut en Wiener melange (alle med snerk stiller i en egen liga). Kunne en slik drikk eksistere utenfor kaffeautomatens verden? I så fall: Hvor mye pølse og hvor mye melange inneholder en ekte Wiener Melange? Ordentligmat sendte Lasse til melanges vugge, Wien.

Selvsagt kunne man googlet brygget og funnet en forklaring, eller lest om det i en eller annen bok. Men her på ordentligmat liker vi å gjøre ting, vel, ordentlig. Og da gjør vi som Bush, vi stoler på magen.

Det naturlige utgangspunktet for etterforskningen var kaffeautomatene på flyplassen etter ankomst Wien. For å unngå eventuelle pinligheter ved byens cafeer måtte det først bringes klarhet i om dette snodige valget faktisk fantes på de lokale kaffeautomtane. Eller hadde man også Østerrike et eget suspekt stednavnsalternativ som for eksempel Bergen Dishwashwasser?

Tankerekken ble brutt da jeg oppdaget en liten uskyldig knapp på automaten; Wiener Melange stod skrevet i slitne gule bokstaver. Jeg hadde funnet bevis for at drikken ikke bare var oppspinn, min reise var ikke nytteløs.

Men at jeg hadde funnet melangen på en flyplassautomat, beviste ikke at den faktisk eksisterer. Det var klart for jakten på den originale smørdrikken, så litt undercoverarbeid på en av byens cafeer var på sin plass. Under dekke av å være reisende som ville nyte en bedre frokost, kunne jeg i ro og stillhet å observere Wieneserene i sitt vante habitat.
Det tok heller ikke lang tid før jeg kunne høste frukter av mitt arbeid, på et av nabobordene kom bestillingen “Eine Melange, bitte”. Jeg bestilte meg en rolig espresso og observerte flere og flere lokale levere samme bestilling.
Jeg hadde samlet nok informasjon, stille og rolig trakk jeg meg tilbake til hotellrommet og la planene for neste og siste del av oppdraget.

Eine melange, bitte

Ærverdige Café Prückel ble valgt som et yndet sted for siste del av oppdraget. Vel fremme bestilte jeg lunsj for ikke å påkalle for mye oppmerksomhet. Spenningsnivået var høyt, adrenalinet begynte å bygge seg opp etter hvert som lunsjen nærmet seg slutten bit for bit. Nå var øyblikket kommet, jeg påkalte kelnerens oppmerksomhet og mannet meg opp. “Eine Melange, bitte”, kelneren nikket høflig og gikk mot kjøkkenet. Jeg hadde klart det, jeg var inne. Snart skulle magen min få avsagt dom på denne Winerske spesialteten.
Foran meg sto altså en kopp wiener melange, produsert av en Wieneser, i Wien. Utseendemessig kunne melangen minne om Cappucino, men uten kaneldrysset man som ofte blir belemret med her til lands.
Forestill deg nå kjære leser at det er julaften, du har gledet deg lenge og foran deg ligger gaven fra bestemor. Den har alle de rette atributtene, den er stor, den er firkantet og viktisgt av alt; hard. Så åpner du den og et gufs av skuffelse brer seg fra øreflipp til lilletå. Din bestemor har dradd det klassiske “stein-i-eske” trikset og inneholdet er fire par strikkelester. Kjenn på den følelsen, akkurat slik var mitt første møte med Wiener Melange.
Automatene hadde rett hele tiden, melange smaker hoppetau. Varmt vann, spedd ut med melk og langt bak i ganen en antydning av kaffe.

Lag din egen tacokryddermix (foto: Elin B Flickr)

Jeg har i mange år vært en poseslave og i likhet med mange andre nordmenn har tacokryddermixposene spilt en sentral rolle i kjøkkenet. Et av målene jeg satt meg når jeg ble med på ordentligmat var å kutte ned på poseveldet, å ta bedre kontroll over hva jeg stappet i meg.

Denne gangen var tacokrydderets time kommet.

For å komme i gang begynte jeg med å søke opp mixer på nettet og prøve de forskjellige mixene ut i heimens tacomiddager. Ingen traff blink, men alle føltes som om de var i nærheten av det min munn oppfatter som tacokrydder.

Nærmere undersøkelser viste at det var stort sett de samme ingrediensene som gikk igjen i de fleste mixene, noe som pekte på at det måtte være blandingsforholdet det stod på.

Etter nye runder med søking fant jeg en mix med et blandingsforhold som virket lovende. Antagelsen ble bekreftet når mixen ble prøvd i praksis. Du kan nå trygt pelme tacokryddermixposene med alt sitt salt og sære smakstilsetninger i nærmeste bossdunk.

Jeg har valgt å tilsette litt limeskall for bitterhet og limesaft for syrlighet. Jeg føler vi er farlig nær perfeksjon.
Denne mixen holder til 4-500 gram kjøtt.

• 

  Finn frem krydderet og lag egen tacokryddermix

• 2 ts Chili
• 1 ½ ts Paprika
• 1 ts Spisskummen
• 1 ts Løk
• ½ ts Salt
• ½ ts hvitløk
• ½ ts oregano
• Cayenne og Sort pepper
• Skall fra en kvart lime
• 1 ts limejuice

Mål opp, mix sammen og inviter på tacofest.

Eller kanskje en deilig  nachos?