Messen, som man ikke behøver å være i bransjen for å komme inn på, arrangeres årlig av det britiske vinmagasinet Decanter. Decanter har flere årlige temamesser (Italia, Frankrike, Bordeaux osv.) i tillegg til DFWE. På sistnevte kan man smake viner fra “hele” verden. Litt skjevfordelt er det, med overvekt på “old school” britiske favoritter som Bordeaux, men man tåler det når man for eksempel får prøvd flere årganger av Chateau Palmer. 98 produsenter var representert i 2009, med mellom en til åtte viner hver. I tillegg kan man i et eget rom prøve viner som har vunnet gullmedalje i Decanters Wine of the Year kåring, “The Gold Room” må vi si var en liten nedtur med hederlige unntak som bidragene fra Krauthaker (Kroatia) og Leo Hillinger (Østerrike). Etter to dager med smaking hadde vi prøvd 200 viner blank, og det var mange hyggelige gjensyn og noen nye bekjentskap. I den siste kategorien trekker vi gjerne fram Jorge Ordoñes & Cos strålende dessertviner (No 2 Victoria er å få tak i på Vinmonopolet). Det arrangeres også flere “master classes” i forbindelse med Decanter messene, og et av høydepunktene denne gangen var en ganske omfattende smaking av viner fra Gaja.

Det føles sjelden overfylt på DFWE (begrenset antall billetter), med unntak av enkelte stands med dyr champagne eller med portvin rett før stengetid. Atmosfæren er ganske easy going, og folk vet hvorfor du kommer på standen (for å smake deres vin). De morsomste standene er ofte de hvor vinmakerene står selv, og en rekke “stjerner” tar turen til messen som for eksempel Ted Seghesio og Francesco Ricasoli. Et problem med dette er at man noen ganger kan slite litt med å finne på noe å si til disse; “Hva? Har du laget denne selv?”, men det går seg stort sett til.

Alt i alt så kan DFWE anbefales som en alternativ London aktivitet for den vininteresserte til shopping, London Eye flight og pub hopping.

Vinredaksjonen v/Geir og The Stig

En video med “høydepunkter” fra DFWE 2009 kan man se på Decanters YouTube kanal:
Decanter Fine Wine Encounter 2009

Smaking er både fysisk og psykisk slitsomt, noe som fører til at smaksnotatene blir enklere og mer poengtert etter et visst antall viner:

Hello Vino er en av dem. Det er en utrolig kjekk liten app som svarer på standardspørsmålet “hvilken vin passer til _____?”. Spørsmålet kan selvsagt snus på hodet. Så, skulle kålrabi være det eneste man har i kjølen fordi man har brukt hele budsjettet på vin, får du ihvertfall vite hva du bør drikke til.

VinoMobiles Vintages er nok for de litt mer interesserte, og den er nokså ny på appstore. Den gir deg årgangstabeller for ulike vinregioner. Slike årgangstabeller er selvsagt også å oppdrive på nett, men her får man altså en bra oversikt som alltid er tilgjengelig om den trengs. Den omfatter 100 vinregioner og scorer siste 30 årganger, for Portvin og Bordeaux scores årganger enda lenger tilbake i tid.

Fra VinoMobile kommer også Wine Profiles som fungerer mer som et oppslagsverk, med systematisk informasjon om over 430 ulike vinregioner fra 13 ulike vinland. Her finner man generell informasjon om vintyper, men også mer spesiell informasjon som ulike druetyper og lagringsanbefalinger.

Cor.kz er kjekt for de av oss som bruker cellartracker, fordi den hele veien er synket opp mot kjelleren. For de som ikke trenger det får man likevel full tilgang til det som nok er verdens største vindatabase. Cellartracker er i seg selv vel verdt å prøve ut med sine for tiden 1,1 millioner smaksnotater. Cor.kz kan være en venn i nøden på restaurant om man ikke helt vet hvilken vin man skal bestille.

WinePrices er en app jeg ikke har brukt noe særlig, men kan være grei å ha om man trenger å sammenlikne priser. Dette kan jo evt være nyttig om man for eksempel skal kjøpe vin når man er i utlandet.

Ellers har jo vinforum etterhvert fått en egen app, men den har jeg grunnet noe høyere pris (kjøp heller en flaske vin) og laber kritikk ikke prøvd. Men det har kanskje du? Post gjerne om du kjenner til andre apps som burde vært omtalt!

Rioja, som ofte har vært regnet som synonymt med spansk rødvin, ligger i den nordlige delen av Spania. Området har tradisjonelt vært et ledende vindistrikt i landet, med rødviner basert på blant annet druene Tempranillo og Garnacha. Rioja er delt opp i tre distrikter (Rioja Alta, Alavesa og Baja), og vinene kan være blandings av druer fra alle områdene.

Spansk Rioja er ikke alltid helt “min greie”. For all del, mange synes på generelt grunnlag at spansk rødvin er det helt store, men det er mange (inkl. ut. ) som synes at vinene ofte er for svære og overeikede, alt for ofte uelegante og i enkelte tilfeller direkte ustilige om man vil. Litt som åttitallsdressen med for store skulderputer. Eller tyrefekting og sangria for den del. Nå er det i Rioja riktignok god tradisjon å nytte eik i produksjonsprosessen. For å skjønne litt mer kan det være fornuftig å huske på at det finne to skoler hva gjelder vinproduksjon i Rioja:

Tradisjonell Rioja har grunnet innflytelse fra Bordeaux vanligvis utstrakt bruk av eik, ofte ble vinene lagret lenge før de i det hele tatt ble sluppet for konsum, i ekstreme tilfeller 20 år eller lengre. I dag slippes selv tradisjonelle Riojaviner langt tidligere, men etter vinloven må for eksempel de “antatt flotteste” (klype med salt på sin plass) vinene, som får betegnelsen Gran Reserva, først ha minst to år på fat og tre år på flaske. Ofte lagres vinene på amerikansk eik som tilfører vinene den karakteristiske vaniljesmaken (franske eikefat brukes også i varierende grad). Siden 90-tallet har mange innført mer moderne produksjonsmetoder med mindre utstrakt bruk av fat hvilket generelt innebærer at selve frukten blir mer framtredende (noen ville gjerne si at det åpenbart burde være poenget). Slike viner benevnes da ofte enkelt og greit som moderne. For all del, dette kan gjøres vanskeligere men det er det ingen grunn til.

Bodegas Muga fra Rioja Alta er nokså tradisjonelle ift. eikebruk, faktisk lager de sine egne fat på eiendommen. De kommer unna med det fordi de samtidig leverer (rå-)varene. Muga Reserva 2005 kr. 184,90 er verken toppvinen eller basisvinen til produsenten, men antakelig det beste kjøpet. Den er verken en nyhet eller en godt bevart hemmelighet blant vininteresserte, men anbefales som spansk referansevin, som et godt utgangspunkt for kjenne igjen treverk og rett og slett som en snadder vin for vinteren. Vi beveger oss noe over den strenge hundreogfemtikronersgrensen prismessig, men det er den verdt. Kjøttfull frukt med plommer, forfriskende innslag av bjørnebær, klassisk vanilje, krydder og lakris, med skarp syre og og solid struktur. Den bærer sine 13,5% alkohol med stil og er en kandidat for kjelleren om man vil. Den er likevel ordentlig bra nå, eksempelvis til lammeretter.

Inspirert av den strålende posten “Norske matblogger” prøver vi her å få til en samling av det som finnes av norske vinblogger der ute. Igjen så er det sikkert mange flotte blogger vi ikke har fått med oss, så det bare å komme med innspill! I mange tilfeller er det vanskelig å skille vin- og matblogger siden vin og mat jo tross alt hører sammen som fot og hose.

Så her er listen uten noen form for rangering og i totalt tillfeldig rekkefølge:

DNs vinblogg
Enotria
Reidars vinblogg
My wines and more
Vinforums blogg
Vinosseur
Halvtomt glass
I glasset
Winesworld’s blogg
Kraft Byrå
iGlasset (Harstad Tidende og vol.nos blogg)
Geir Salvesen/Aftenposten
Arnie/Klikk.no
Vinum Stavanger
Ordentligmat.no (vi er såpass frekke at vi tar med oss selv)
Olav Torvund
Vinofil
Vinpressa
Vinfakta
Vinduet
Vin-forum
Wine appreciation Society of Norway/Wason
The flying wine drinker (+ Facebook gruppen VinVita)

Har du en norsk vinblogg vi har glemt så gi en lyd i kommentarfeltet!

Mens man venter på at det hjemmelagde juleølet skal bli ferdig er det en trøst at det finnes massevis av gode alternativer.

Aviser og nettsteder kappes hvert år om de største, morsomste og mest omfattende juleøltestene.  I en salig blanding av tørste journalister og PR-kåte bryggerier, er juleøltestene et like sikkert høytidstegn som julepyntede butikker. Smaken er likevel som baken, noe som bli veldig tydelig når vi her samler alle juleøltestene vi har kommet over. Resultatene spriker, men både Nøgne Ø, Aass, og Haandbryggeriet seiler opp som trygge havner sammen med årets storvinnere fra Berentsens Bryggeri fra Egersund.

Bruk dette som gjerne som en huskeliste, men klikk deg inn på de ulike anmeldelsene og se hva som sies om de forskjellige produsentene. Det er ikke gitt at din smak er lik testerens. (Underlig jul er for eksempel ikke nødvendigvis for alle, selv om den når høyt opp i testene).

VGs test av butikkøl

Vinnere:
Berentsens Rogalands juleøl
Dahls Julebrygg
Aass Juleøl

Gode tapere:
Borg Juleøl

VGs test av poløl

Vinner:
Nøgne Ø Special Holiday ale

Gode tapere:
Haandbryggeriets Nissemor og Nissefar.
Berentsens Juleavec
Aass Juleøl
Berentsens Julefnugg
Rignes julebokk

Klikks test av poløl

Vinnere:
Aass juleøl premium
Ægirs Julebrygg

Gode tapere:
Nøgne Ø Special Holiday ale
Nøgne Ø Underlig Jul
Nøgne Ø God jul
Haandbryggeriet Nissefar

Klikks test av butikkøl:

Vinner:
Ægirs julebrygg

Gode tapere:
Aass Gourmet Jule Ale
Berentsens Brygghus Juleøl
Grans Juleøl
Nøgne Ø Julesnadder

Dinsides test av poløl:

(litt info om testen og folkene bak)
Vinnere:
Berentsens Julefnugg
Ringes Julebokk

Gode tapere:
Dahls Juleøl
Delirium Christmas

Dinsides test av butikkøl:

Vinnere:
Hansa Juleøl
Aass Gourmet Juleale

Gode tapere:
Berentsens Juleøl
Aass Juleøl
Mack Juleøl

Aperetifs test av poløl

Vinnere:
Haandbryggeriet Nissemor
Nøgne Ø Underlig Jul

Gode tapere:
Aass Juleøl
CB Juleøl
Berentsens Julefnugg

Aperetifs test av butikkøl

Vinner:
Nøgne Ø Julesnadder

Gode tapere:
Egge Bryggeri Vinterblot
Ægir Julebrygg

Har vi glemt noen så si gjerne fra i kommentarfeltet.

Vinen er en AOC Muscadet fra Loiredalen i Frankrike. Det er det vulkanske jordsmonnet i området som sørger for den flotte mineraliteten, druen heter forvirrende nok Melon de Bourgogne som igjen er noe annet enn Muscatel, Muscat og Moscato (og Bourgogne for den del). Prøv vinen likevel om dette forsøket på en oppklaring bare framstod irriterende.

PS. Den må nok dessverre bestilles, enten i butikk eller på nett. Det siste er ihvertfall lett. Vent noen dager til, så er neste parti tilgjengelig (nørdene har allerede forsynt seg).

Dagens anbefaling(er) kommer igjen fra Italia og Piemonte. Dette er ikke helt uten grunn, for Italia er et veldig artig land (på mange måter). Regionalt særpreg er et stikkord når det gjelder vin så vel som mat, i tillegg har Vinmonopolet et stort utvalg av bra Italienske viner til en fornuftig pris.

Vajra Langhe Rosso 2007 (G.D. Vajra, Nr. 31236, 122,-) finner man praktisk nok i alle polutsalg. Smak og lukt gir assosiasjoner til kirsebær (blir du utfordret til å blindteste en vin som lukter og smaker kirsebær er Italia et “safe bet”), den er saftig og fruktig men har samtidig bra med syre og tanniner. Dette gjør den til en ganske så anvendelig vin, bruk den gjerne til lyst kjøtt, pasta, pizza eller helt alene (altså uten mat).

Rødviner med betegnelsen Langhe Rosso har ikke de samme strenge kravene til råmateriale og innblanding av druesorter som Barolo, Barbaresco osv. Det betyr ikke nødvendigvis at Langhe Rosso er billigviner, enkelte av produsentene i området er ikke så glad i de strenge kravene som stilles til for eksempel en Barbaresco, og klassifiserer isteden noen av vinene sine som Langhe Rosso (såkalte “superpiemontesere”). Vajras Langhe Rosso inneholder flere forskjellige druesorter, hovedsakelig Dolcetto men vi finner også Barbera og i mindre grad Freisa, Nebbiolo og Pinot Noir.

Vajra Langhe Rosso er en vin som aldri svikter, den er god i årgang etter årgang. Et “wine for dummies” type tips til slutt: Finn gode produsenter som Vajra, sjansen er stor for at resten av vinene de lager også er bra og at de er gode hvert år. Hvorfor ikke også prøve Vajras Moscato d’Asti (G.D. Vajra, Nr. 46669, 132,-), en søt, alkoholsvak og lett musserende vin (passer for  eksempel myyye bedre til jordbær enn Champagne eller “Champagne”).

Alt man trenger av utstyr for Sous Vide

Sous vide på hjemmekjøkkenet er tilgjengelig for alle, ikke bare det, det er kanskje tidenes hybelkjøkken for en billig penge.  Under følger utstyrslisten jeg, og flere medskribenter har, og totalprisen er ikke mer avskrekkende enn hva som helst annet i kjøkkensammenheng.

Det lille vi har funnet av skriverier på norsk om sous vide beskriver stort sett hvordan man gjør det, og gjerne en grov forenkling av prosessen, samtidig som det understrekes at ordentlig nøyaktighet er forbeholdt storkjøkken og ekstremt interesserte. Selv såvidt opplyste mennesker som Viestad forholder seg tilsynelatende ikke til at dette faktisk er kjøkkenutstyr for Hvermansen.

Du trenger egentlig bare to ting, en riskoker og en PID-regulator, men det kan utvides til fire (vakumpakker og gassbrenner):

PID-regulator:
Selve rosinen i pølsen, spikeren i suppen, og hjernen i oppsettet: Jeg bestilte min PID  fra Auberins i USA, og de leverer fortere enn svint, og med en amerikansk ledning for ombygging til norske kontakter. Prinsippet for denne dingsen er at man plugger den i veggen, og deretter varmekilden i PIDen.
Ved hjelp av en temperatursensor vil så PIDen forutse og justere temperaturen i vannbadet med forbløffende nøyaktighet, bare ved å koble inn og ut strømmen. Det eneste man må gjøre for å få denne til å virke i Norge, er å bytte to kontakter på den medfølgende amerikanske ledningen.

Riskoker:
En hvilken som helst riskoker kan brukes. Så lenge de har manuell klikkbryter er disse gull (ellers vil de skru seg av når strømmen kuttes av PID-regulatoren). Disse selges av de fleste el-sjapper og koster rundt 300 kroner. De er ikke veldig store, men tallet som oppgies på 1.8 liter er tull. Volumet på innergryten er 4 liter, noe som holder til små familier, men ikke de store middagsbesøkene. Et kalkunbryst eller en stek går bra, men ikke større ting enn det.

Alternativer er en ordinær enkeltplate, og så kan man velge gryte på toppen. Mer unøyaktig, men det funker. Leser “Tor” kommenterte i den første sous vide posten vår at også kommersielle pølsekokere (få fatt i brukt) kan benyttes om man skal koke til flere.

Vakumeringsmaskin:
Man kan senke poser i vann og knyte dem igjen/stenge med en zip-lock slik at man lager juksevakum, eller man kan skaffe seg en egen maskin til vakumering. Det er verre enn en skulle tro å få fatt i en maskin for enkel vakumering, og dette er noe som stort sett tilhører enten industrien, eller tv-shop. Den eneste vakumpakkeren jeg har funnet er Princess sin, men må da finnes alternativer. Favoritten for budsjett-sous vide utenfor våre landegrenser er Foodsaver, men jeg har enda ikke funnet noen norske forhandlere.

Gassbrenner:
En blåselampe eller gassbrenner brukes til å fullføre mat som har vært i posen med litt brunfarge. Maillardeffekten er vesentlig for smaksopplevelsen. Det kan selvsagt like gjerne gjøres  i en svært varm stekepanne (når oljen ryker), men gassbrenneren gir garantert god farge kvikt om du skaffer en litt ordentlig en, samtidig som du i minst mulig grad oversteker retten. Jeg fant omsider min minibrenner på Biltema, men jeg mistenker at det er flere muligheter som for eksempel denne, eller en mer karakteristisk gassbrenner.
Et annet lovende alternativ er en vanlig varmepistol, men dette har jeg ikke testet.

Et ekstremt koolt, temmelig rimelig, men noe teknisk krevende alternativ er å modde selve komfyren med PID-regulatorer, slik at du bare kan ploppe temperatursensorene rett i grytene. Når sensoren ikke er i grytene vil den aldri nå ønsket temperatur, og komfyrplatene kan brukes som vanlig. Smart, veldig hipt og ikke minst nyttig til andre ting som f.eks frityrsteking (180 grader anyone)

Bildet er fra http://legalbeer.com

Anbefales på det sterkeste!!! Vår danske guru av en nomadebrygger, Mikkeller, har her truffet spikeren på hodet – i et Belgisk bryggeri. Dette er et klasseeksempel på amerikansk IPA. Flott syrlighet, nesten fruktig, og en veldig fin humlearoma. Bikker over i citrus.

Veldig god og kremete “øl”-feeling i munnen.  En fin bitter, men ikke for voksen, ettersmak av Warrior-humlen følger opp.  Skikkelig tykt skum og grumsete looks, med en fin kobber-aktig farge. Passer strålende både alene og til mat. I klasse med Ægir IPA på nytelsesskalaen!

Liker du IPA, og ikke bryr deg om at en 0,33 flaske koster nesten 100 spenn, så er dette en høydare!! (Henrik Pub og Vinstove har denne i Bergen)

PS! Snart kommer Mikkeller Beer Geek Brunch (laget på Nøgne Ø) til en pub nær deg i Bergen!  Ikke noe med IPA å gjøre, men en begivenhet

Men det finnes noen ordentlig gode og rimeligere alternativer for de som ønsker å få en smak på ordentlig nebbiolo fra Piemonte. Første tips er 58115 Ca’ du Rabaja uno 2006 (kr. 159,70) som er klassifisert som bordvin, men la deg ikke forlede til å tro at det er fordi dette er kjipe greier. Vi  snakker om ordentlig snadder, stram, druetypisk nebbiolo til en bra pris (dette blir bare ikke noe særlig billigere).

Tips nummer to er en gammel klassiker fra kooperativet Produttori del Barbaresco. Deres 45208 Langhe Nebbiolo 2007 (kr.  159,90) er alltid et bra tips, og en utmerket matvin. Jeg tror jaggu vi utnevner den til allroundvin nummer zwei. Produttori som produsent fortjener også en generell anbefaling. Har du lyst å forsøke ordentlig Barbaresco er det her du begynner. Enkeltmarksvinene fra 2004 ble nylig revet vekk fra polhyllene, men svinger du innom Valken er det fortsatt mulig å få fatt i denne.

God nebbiolo tåler noen år i kjelleren. Tradisjonell god Barolo og Barbaresco krever mange år i liggende. Men jeg ville ikke spart disse to til neste seriegull. Til det er “Jesper’en” for klumsete på backen.