Havet er ikke fullt av fisk likevel, på langt nær

Forestill deg en verden uten fisk. Forsøk så å forestille deg at det ikke er fullt så umulig som det høres ut.

Havet er fullt av fisk sier vi, når vi egentlig mener at det er plenty av muligheter, eller noe har slått opp med damen.

Etter du har sett dokumentaren “End of the line”, eller “Bunnen er nådd” som NRK har titulert den bør du ikke ha altfor stor tiltro til det utrykket.

Alle som har hatt en fiskestang de siste 20 årene har vel kjent på følelsen, men hvis innholdet i denne dokuen er noe i nærheten av sant er det absolutt grunn til handling, og den begynner på ditt middagsbord.

Click here to view the embedded video.

Helt hvordan du får fatt i filmen spiller ingen rolle, bare se den.

Sjekk også hjemmesiden til filmen. og har gjerne matvalgtemaet vårt  fra februar “Sjømat godt for alt?” i bakhodet

OPPDATERT: Nrk har lagt ut hele filmen på nett-tv bare se den.

Babettes gjestebud, matkulturforskjeller.

Mat er mer en ernæring, det er mer enn å stille sulten, og matkultur forteller på godt og vondt om samfunnet og tiden vi lever i. Det sier noe om oss som mennesker, og hvilke verdier vi har. Billig, usunn, og lettvint ferdigmat konsumert på farten. eller mens man egentlig gjør noe annet, representerer noe helt annet enn hjemmelaget, sunn mat som spises sammen med familien. Mat og elementene rundt påvirker oss også utover sult og næringsbehov.

Industrien vet det, og spiller det de kan på kultursiden av det å spise. Fast-food-kjedene satser og promotorer på familiekosen, ferdigmatprodusentene later som om de er hjemmelaget og samlende.
Omkvedet er at hvis vi bare slipper å lage maten selv så får vi tid til familien

Vi misunner middelhavslandenes matkultur, aspirerer til å følge deres eksempel på ferie, men aktiviteter og hverdag tar fort luven av ambisjonene.

Hvordan og hva vi spiser forteller hvem vi er,  påvirker hva vi blir, endrer holdninger, og helse.

Hva kan vi lære av andre, av hverandre? Matvalg August er en oppfordring til alle om å dele sine tanker om matkulturbegrepet i ordets videste forstand!

Avslutningsvis en historie fra virkeligheten:

Scenen er satt på butikken, der to forholdsvis ferske studiner står foran tørrvarene (posene) og studerer utvalget:

Den ene studinen holder en pose tørket pasta med ostesaus i hånden:

-Hmm, jeg liker ikke sånne halvfabrikata. Har de ikke poser med ostesauspulver uten pasta her?

Knallgode friterte poteter uten stress og styr

Lite os og lukt, svært udramatisk, ingen fuzz og fint lite mikking. Bare perfekt pommes frites, uten noe styr. Når retter som Biff, Burger, og blåskjell skriker etter friterte poteter i ulike varianter er dette trikset du trekker ut av ermet for å få tiden på din side.

La en ting være klart. Heston Blumethal har spikret oppskriften på perfekt chips. Han trippelkoker, kjøler ned, måler temperatur og gjør alt det som vi vanligvis er begeistret for. Hobbykokken har en tilsvarende variant her.  Likevel, la det ligge.  Dette er for de dagene du vil ha pommes uten pes, og det er mindre hokus pokus enn en skulle tro, det handler bare om å snu om litt på tingene.

En advarsel er likevel på sin plass: Dette gjør pommes frites tilgjengelig akkurat når du vil ha dem.

“Oppskrift” på raske pommes frites

Trikset er kald olje over potene

Poteter, gjerne melne (stivelsesinnholdet bør være medium)
Olje til fritering
Salt

Skjær potetene i den formen du vil ha dem, men ikke for tykke. Skyll og tørk dem (Det er ikke helt nødvendig). Legg potene i en gryte, og hell over olje til det dekker. Deretter setter du gryten på platen og skrur på.

NJår det koker er det bare å vente på ønsket farge.

Trikset som gjør dette til noe annet er, som den våkne leser har oppdaget, at man begynner med potetene i kald olje. Når oljen kokes opp med potetene i blir de først “kokte”, så sprø.  Fluffy inni, sprø på utsiden. Man slipper mesteparten av dramatikken med fritering, og det beste av alt: Når de ser ferdige ut, så er de det. Du bare friterer til ønsket farge, fisker dem ut med en hullsleiv, og lar dem renne av seg på rist eller papir. Salt  og server. Hele kokingen tar omtrent 20-25 minuter, litt avhengig av tykkelse og farge.

Litt eddik, majones eller ketchup for den saks skyld, så har du et måltid bare der.

Så til trøst: De som tror at disse potene inneholder mer fett en vanlige tar feil. Pommes frites fra kald olje absorberer 1/3 mindre fett enn vanlige fordi de ikke mister så mye vann, og dermed ikke trekker til seg olje i samme grad . Sunne er de sikkert ikke likevel.

For å si det rett ut: Bosstreiken i Bergen ble et helvete. Hvorfor? Jo, fordi uansett hvor mye man forsøkte å være fornuftig og miljøvennlig konsument, så ble det et søppelberg i løpet av de ukene streiken varte. Problemet er at veldig mye emballasje ikke egner seg for resirkulering. Boksene er vanskelige å skylle, det er vanskelig å dele de resirkulerbare materialene fra hverandre, plasten fra papiret eller styrofoamet, aluminiumsfolien i juicekartongen fra pappen, m.m. Produsentene har med andre ord i veldig mange tilfeller overlatt oppgaven med resirkuleringen til konsumenten. Dette er forsåvidt gammelt nytt men det er på tide å plukk eopp tråden.

Emballasjen er ikke klargjort for resirkulering, fordi det ikke finnes krav til produsentene. Alt for mye mat er unødvendig mye emballert!

Offentlige lover og regler, eller premieringsordninger, tar ikke høyde for at emballasje har ulik grad av resirkulerbarhet. Næringslivet mener de har greie rammebetingelser, men det er ikke nok. De tar heller ikke høyde for at mye mat er unødvendige mye emballert. Produsentene har fått lov til å fokusere kun på estetikken i butikkhyllene, hvilket ofte betyr mye emballasje, og blanding av unødig mange materialer for å få mest mulig “display” og se best mulig ut. Hvem har vel ikke sett en enslig biff, som ligger midt på en kvadratmeter papp, vakuumpakket i plast? Eller en pakke frokostblanding som består av 90% luft, og en plastpose inni pappesken, for å få kartongen størst mulig? Eller franske designpoteter, delikat pakket i en gjennomsiktig plastpakke som ikke er egnet til å oppbevare dem i når du har revet av lokket? Helt unødvendig i et miljøperspektiv!

Vi tar til orde for gulrot, ikke pisk, for å løse dette: Hva med å premiere produsentene som bruker minst emballasje? Eller enda bedre, produsenter som i tillegg bruker færrest mulig materialer, og tilrettelegger for enklest mulig resirkulering? Dersom produsentene fikk fradrag i skatter og avgifter, basert på resirkulerbarhet, ville butikkhyllene sett helt annerledes ut. Evt., må man straffe de som bruker mest – men den første tilnærmingen gir langt bedre muligheter rent kommunikasjons- og profileringsmessig sett. Og det kan vi jo gi produsentene, dersom de er flinke.

I tillegg bør vi stille spørsmål ved om det også er snakk om farlig emballasje. Har ulike materialer påvirkning på smak og konsistens på næringsmidlene? Har kjøtt godt av å ligge i plastikk? Er det best om pakken er tett, eller ikke? Dette har vi hørt for lite om. Opplys oss gjerne, og bidra om du har kompetanse på feltet – vi er mange som lurer!

Resirkulering som oftest nedsirkulering: Tomatboksen blir sjelden en sykkel, men ender nok oftere som simplere og simplere produkt/emballasje.

Produsenten må ha ansvaret for livssyklusen, først da kan vi sørge for at graden av miljøvennlighet blir langt større – og mengden emballasje langt mindre!

Så hva skal vi gjøre? Kan vi levere ukurant vare (resirkuleringsmessig sett) tilbake til butikken? Kan vi legge kjøttdeigpakkene på trappen til Gilde?

Må det en emballasjeaksjon til?
(Noen er i gang: NEI til unødvendig emballasje)

Dagbladet m.fl. og helsedirektoratet har vært på banen med diverse utspill og artikler i sunnhetens tjeneste. Etter å ha lest meg opp på temaet på divese nasjonale og internajsonale kilder, er det åpenbart at vi må stille spørsmål om hva sunn mat egentlig er. En av de viktige aktørene på feltet, som tør å stille spørsmål ved etablerte, sannheter er forfatter Michael Pollan. Pollan angriper fenomenet han kaller Nutritionism (næringsinnholdisme?), hvor maten blir vitenskapeliggjort. For å finne ut om noe er sunt må du lese innholdsfortegnelsen, og måltidene velges ut fra innhold av proteiner, karbohydrater,fettinnhold, m.m.. Det er vel og bra, men vi er i ferd med å gå oss bort i ekspertråd og tekniske data. Media flyter over av råd om hvordan vi skal spise for å bli slanke, og diettene avløser hverandre i en jevn syklus. Men er det så vanskelig?

Spørsmålet vi stiller er: Hva mener du er sunt?

Nasjonalt råd for ernæring har kommet med utkast til nye kostråd for befolkningen (oppsummeringen av rådene). Godt ment, men de er med å bidrar nettopp til den nutrisjonismen som Pollan advarer oss mot. Resultatet kan virke som stress og panikk, og usunn tilnærming til helse og kosthold. Må du vite hva ketose er for å spise sunt, slik dinside.no hevder?

La meg komme med en litt forenklet og direkte tilnærming: Hvis alle spiste ordentlig mat og i ordentlige mengder, og ikke satt for mye på ræv var det ikke noe problem.

Problemet med vitenskapeliggjøringen er at vi vet at eksperter ofte er uenige, og det er mange ulike agendaer, og ikke minst økonomiske interesser involvert i næringsmiddelindustrien. Og de som skulle være garantistene for en objektiv holdning svikter også: Når helsedirektoratet likestiller margarin med ekte smør, så blir jeg veldig skeptisk. Flytende planteoljer omdannet til fast fettstoff, ofte med en god dose kreftfremkallende transfett som resultat av den kjemiske prosessen. Da kjenner jeg at jeg ikke stoler på myndighetene heller. Jeg vil gjerne ha fakta, men jeg vil også ha god gammel kunnskap og erfaring fram på banen. Og vi må avsløre og synliggjøre media og andre som gir oss et helt feil utgangspunkt for å spise sunn mat, og ikke minst definere hva sunn mat er. Her vil vi gjerne ha deres bidrag!

Så hva skal man tro? hva er sunn mat, godt kosthold og god helse? Er det vanskelig?

Vet du hva du spiser?

Inspirert av Mats-Eric Nilsson sitt bergensbesøk, og Jamie, lar vi neste tema i matvalg 2010 handle om hva maten egentlig inneholder: Vet du hva du spiser?

Vi i ordentligmat inviterer herved til et felles løft: La oss finne ut hva maten vi spiser består av, og la oss dele innsikten. Jo flere som bidrar, jo mer vet vi! la oss samle oppdagelser, artikler og tanker, og sammen lage en oversikt som vi kan støtte oss på i hverdagen! Vi begynner her, men la oss bruke alle kanaler som er tilgjengelig. Her kan vi gjøre hverandre en kjempetjeneste. Jeg så forleden Jamie Olivers video, hvor han avslører for en gruppe barn hva chicken nuggets egentlig inneholder. Forbløffet oppdager han at de barna som nettopp har vridd ansiktet i avsky, likevel velger å spise kyllingstykkene. Hvorfor? Fordi usunn og uren mat er fordekt, og tilberedt slik at den skal være lett tilgjengelig og utløse begjær for de rette smakene.

Click here to view the embedded video.

Men dette handler ikke bare om hurtigmat. La oss finne ut hva den prosesserte maten som vi bruker i hverdagen inneholder også – vi skal ikke hverdagsmaten til livs, men driten i hverdagen! La oss slå et slag for ren mat, og prøve å bevisstgjøre oss selv og andre på hva en del ferdige og lettvinte matvarer faktisk består av. Å vite hva maten egentlig inneholder eller er laget av, lar oss i alle fall ta kvalifiserte valg!

Mats-Eric Nilsson, foredrag for Slow Food Bergen 22. mars 2010

Mandag 22. mars besøkte Mats-Eric Nilsson, mannen bak “Den hemmelige kokken”, Slow Food Bergen. Ordentligmat var tilstede , sammen med et femtitalls matentusiaster, for å høre hva han hadde å dele.

Mats-Eric Nilsson

Nilsson er blitt et kjent navn, i alle fall i Norden, etter å ha satt fokus på matindustriens mørkere sider , og bruken av tilsetningsstoffer i  mat. Nilsson har ingen direkte kompetanse på mat, og bedyrer at han egentlig bare er en nysgjerrig konsument, som stiller spørsmål vi alle burde stille. I tillegg  har Nilsson over 30 års fartstid som nyhetsjournalist i Svenska Dagbladet,  og bøkene “Den hemmelige kokken” og “Ekte vare” er solgt i over 700000 eksemplarer, sammenlagt.

Slow Food Bergen har invitert Nilsson fordi han setter fokus på noen ubehagelige fakta når det gjelder vårt dagligdagse forbruk av mat – som stadig mer preges av dårlig tid, ferdigvarer, og fokus på pris fremfor kvalitet. Vi har lest bøkene og kan definitivt anbefale dem, selv om det også er noen spørsmål det er nødvendig å stille. Vi håpet at denne kvelden i Studentsenteret skulle være et sted å få stilt dem, samt å få litt mer innblikk i Nilssons tema. Nilssons tema for kvelden var “Äkta vare vs. fejkad mat” og han oppsummerte her sine funn, og sine syn på vår manglende evne som konsumenter til å ta ansvar, og på matvareindustrien. Slow Food Bergen hadde også invitert Ragnar Berger, direktør for matsikkerhet i Rieber & Søn (Toro), som en slags opponent etter Nilssons foredrag. Det synes jeg var et positivt trekk, som gjorde kvelden mer attraktiv.

Thor Øivind Jensen fra Styret i Slow Food Bergen, ga en fin opptakt til foredraget ved å minne oss om hvordan mat i mindre og mindre grad handler om kultur, identitet og sosialisering, og mer om pris og tidsbruk. Halvfabrikatene og ferdigmaten fjerner maten fra oss, og gjør den til noe ukjent. Dette har en god klangbunn i mye av det Nilsson skriver om i sine bøker, hvor han viser at jo fjernere vi blir fra matproduksjonen, jo mer må vi støtte oss på myndighetene gjennom mattilsyn, innholdsmerking og andre mekanismer som skal ivareta våre interesser som  “uvitende” konsumenter.

Det er jo trykket på pakken, så det må være godkjent av noen. ()

Et av Nilssons hovedpoeng er nettopp at industrielle prosesser, med enorme kvanta, “unaturlige” omgivelser og krav til effektivitet, skaper problemer. Resultatet er blant annet en omfattende bruk av struktur- og smaksforsterkere. At man så forsøker å gjøre produktene mest mulig “autentiske”, ved å forsøke å assosiere dem med tradisjonelle måter å produsere på, er rett og slett et forsøk på å lure oss som forbrukere, fortsetter Nilsson. “Hjemmelaget, genuint, ekte, gårds-, lands-, mors” og andre forskjønnende begreper brukes flittig for å gjøre produktene mer attraktive – men det er ren løgn. Nilsson viste flere morsomme endringer som kom på produktforpakninger i Sverige, etter at bøkene hans ble populære. “Hjemmelaget” ble til “som hjemmelaget”, hvor “som” var skrevet med mikroskopisk skrift. Selv om dette er enkle poenger, som  ikke er talende for alle i bransjen, så understreker det likevel at det er viktig å ikke  la oss forføre, men å undersøke hva produktene faktisk inneholder. Dessverre er  merkingen ofte utilstrekkelig på en del produkter, og vi må være oppmerksomme på at produsentene ikke er pålagt å skrive E-numrene til ulike  kunstige tilsetningsstoffer, om man oppgir navnet istedet. Det har vist seg at det selger bedre. Nilsson understreket imidlertid at kunstige tilsetningsstoffer ikke er synonymt med farlig. Men skal man vite hva som er hva, må man tilegne seg kunnskapen – noe mange nok ikke gjør.

E-stoffer er ikke synonymt med farlig! Men det betyr kunstig fremfor naturlig.

Kunstig jordbærsmak

Det verste med kunstige tilsetningsstoffer er fraværet av naturlige ingredienser. Når Nilsson, til salens store fornøyelse, påpeker at guacamole på boks inneholder 2,5 % avocado er det rimelig selvsagt at dette er et helt annet produkt enn hjemmelaget guacamole. Nilsson forsatte med å vise oss et bilde av en skål jordbær, og deretter listen over kunstige stoffer som inngår i kunstig jordbærsmak. Ikke mange av stoffene er farlige i seg selv, men forskningen på sammenstilling av stoffer over tid, mangler. Her er det imidlertid litt ullent hvorfor forskningen mangler. Nilsson pekte på at det i Eu kun er krav til forsøk med dyr og enkeltstoffer for å få noe godkjent, men her føler vi det mangler litt mer info på området. At det er viktig å få mer kunnskap og stille spørsmål her, er åpenbart.  En vanlig norsk/svensk forbruker får i seg rundt 6-7 kilo kunstige tilsetningsstoffer hvert år, og Nilsson mener det er klart at effekten av ulike stoffer samtidig i kroppen må forskes på – og vi må stille krav til politikerne på området. At mange av stoffene som vi spiser ikke er tillatt i dyrefór, er jo et paradoks…

Så kommer Nilsson til det som jeg oppfatter som hans hovedbudskap: Er det produsentene sin feil?

Vi må ikke spørre hvorfor noen produkter er så dyre, men hvordan de fleste kan være så billige!

Til dels kan vi jo anklage industrien for å tilby oss mye dårlige produkter, mens de likevel prøver å si at de er fullgode. Men det er jo vi som kjøper dem. Skal vi få bedre mat, må vi etterspørre bedre mat. Men vi må jo være klare over hva som er dårlig mat da, sier Nilsson. Det forsøker han å hjelpe oss med, og jeg synes han lykkes ganske bra. Hans poeng om smak og sesong underbygger dette: Hvis vi forventer jordbær i desember, så kan vi få det, men da må vi regne med at de er ikke er yrket under optimale forhold, og ikke der hvor de naturlig vokser og smaker best. Så vi bør også følge sesongene og naturen bedre. Det vil også gi oss en naturlig, og sunn variasjon i kostholdet.

Ragnar Berger, Rieber & Søn

Debatt – Toro entrer podiet
Ragnar Berger fra Rieber & Søn brukte lang tid på å bygge opp image og tillit i sin innledning til spørsmålsrunden. Litt for lang tid! Her burde Slow Food ha lagt opp til et bedre format, hvor både Nilsson og salen kunne få slippe til. Det var så mange tema som ble tatt opp av Rieber, som burde vært diskutert, at mange av de aldri ble berørt i ettertid. Berger hadde noen gode poenger i at tilsetningsstoffer og tørrmat ikke er styggedom og lurium i seg selv. Men utsagnet om at “skal vi slutte å spise mel også da?” ble bare pinlig. Det var underveis mange slik øyeblikk som kunne skapt debatt, og hvor salen kunne blitt engasjert. Det skjedde dessverre ikke. Industrien er tydeligvis også flinke til å fjerne stoffer, når de blir kjent slom farlige eller usunne. Men når Rieber påberoper seg en viss rettferdig behandling ved at det tross alt ikke er de som er satt til å undersøke maten, så gir det igjen en følelse av at de gjerne lurer seg unna, så lange de ikke blir tatt. Her føler jeg at Rieber faktisk kunne kommet langt bedre fra det, bare ved å være mer åpne og heller fortelle hvordan deres og kontrollorganenes prosesser er. Det ble flere tilløp til god debatt når flere fra salen engasjerte seg, og nettopp påpekte at vi må få vekk dogmene og skittkastingen mellom de som gjerne vil avsløre industrien, og industrien selv. Dette var jo et lite, men berettiget, spark til både Nilsson og Rieber. Salen var til slutt preget av en konsensus rundt at forbrukerne har det endelige ansvaret for å stille krav, men at industrien må opptre etterrettelig.

For å oppsummere:

• Alle industrielt framstilt mat er ikke farlig, og det viktigste er at vi er bevisste.
• Det er uansett best om vi lar mat være noe vi bruker tid på, og jo mer naturlig råstoffene er, jo sunnere er det, og jo bedre smaker det.
• Lag mat selv, fremfor å bruke ferdigvare og halvfabrikata! Venner vi barna på kunstioge stoffer, er det det som blir malen.
• Nilsson er ikke noen guru på smak, men han understreker et vesentlig poeng i forhold til innholdet.
• Vær kritisk, still spørsmål!
• Skaff deg en oversikt over E-stoffer (E-nummer boken er lett å slå opp i)
• Forbrukerne får det de forlanger. Spør vi etter billigere mat, får vi det, men på bekostning av kvaliteten.

Ressurser

• “Noen har jukset med maten din” – artikkel om “Den hemmelige kokken” i Dagens Næringsliv.
• “Sjokkterapi” – anmeldelse av “Ekte vare” i Ren Mat,
• Bergen studenttv har tatt Nilsson på ordet og sjekker en vanlig norsk dagligvarebutikk. Resultatet er nedslående…
  

  http://bstv.no/kultur/2010/03/25/se-hva-du-spiser

1.5 år og sushi i solen = lykke

I det øyeblikket du får utdelt et, så blir barn de viktigste i livet . En av de viktigste tingene for dem er å spise riktig, og i et noe forsinket  matvalgtema for mars så tar vi opp barn og mat

Som vanlig står man fritt innen for tematikken, men om ikke annet så for å sette tonen, overlater vi ordet til ingen ringere enn Jamie Oliver:

“I wish for your help to create a strong, sustainable movement to educate every child about food, inspire families to cook again and empower people everywhere to fight obesity.”

“Every child should be taught to cook in school, not just talk about nutrition all day. Good food can be made in 15 minutes. This could be the first generation where the kids teach the parents.” – Jamie Oliver

En video og et budskap som strengt tatt kunne vært bestilt av matvalg 2010, men det er den altså ikke. Vi er flere som tenker i samme baner, og verdensendringene er i gang.

Anna 2 år renser og smugspiser kamskjell (de kom aldri til stekepannen)

Vil du ta opp hvordan man får barn til å spise grønnsaker, hvorfor restauranter alltid tror at barn ikke har smaksløker, eller bare at absolutt alle ferdigmatprodusenter tilsynelatende går inn for å lokke barna våre i fett, sukkersalt og tilsetningsstoffer så er det opp til deg. Matvalg 2010 skal sette fokus på tema, innholdet er opp til hver enkelt

Nå er det din tur å bidra.

Messen, som man ikke behøver å være i bransjen for å komme inn på, arrangeres årlig av det britiske vinmagasinet Decanter. Decanter har flere årlige temamesser (Italia, Frankrike, Bordeaux osv.) i tillegg til DFWE. På sistnevte kan man smake viner fra “hele” verden. Litt skjevfordelt er det, med overvekt på “old school” britiske favoritter som Bordeaux, men man tåler det når man for eksempel får prøvd flere årganger av Chateau Palmer. 98 produsenter var representert i 2009, med mellom en til åtte viner hver. I tillegg kan man i et eget rom prøve viner som har vunnet gullmedalje i Decanters Wine of the Year kåring, “The Gold Room” må vi si var en liten nedtur med hederlige unntak som bidragene fra Krauthaker (Kroatia) og Leo Hillinger (Østerrike). Etter to dager med smaking hadde vi prøvd 200 viner blank, og det var mange hyggelige gjensyn og noen nye bekjentskap. I den siste kategorien trekker vi gjerne fram Jorge Ordoñes & Cos strålende dessertviner (No 2 Victoria er å få tak i på Vinmonopolet). Det arrangeres også flere “master classes” i forbindelse med Decanter messene, og et av høydepunktene denne gangen var en ganske omfattende smaking av viner fra Gaja.

Det føles sjelden overfylt på DFWE (begrenset antall billetter), med unntak av enkelte stands med dyr champagne eller med portvin rett før stengetid. Atmosfæren er ganske easy going, og folk vet hvorfor du kommer på standen (for å smake deres vin). De morsomste standene er ofte de hvor vinmakerene står selv, og en rekke “stjerner” tar turen til messen som for eksempel Ted Seghesio og Francesco Ricasoli. Et problem med dette er at man noen ganger kan slite litt med å finne på noe å si til disse; “Hva? Har du laget denne selv?”, men det går seg stort sett til.

Alt i alt så kan DFWE anbefales som en alternativ London aktivitet for den vininteresserte til shopping, London Eye flight og pub hopping.

Vinredaksjonen v/Geir og The Stig

En video med “høydepunkter” fra DFWE 2009 kan man se på Decanters YouTube kanal:
Decanter Fine Wine Encounter 2009

Smaking er både fysisk og psykisk slitsomt, noe som fører til at smaksnotatene blir enklere og mer poengtert etter et visst antall viner:

Weissburgunder, eller Pinot Blanc som franskmennene kaller den er visstnok en punktmutert utgave av den røde Pinot Noir. Denne finner man nå sjeldnere i Burgund, men er vanligere i områder som Alsace, Tyskland, Østerrike og California. Som regel gir den friske viner ment for nåkonsum. Dagens viner kan du plukke med deg fra de fleste polutsalg, og de koster begge 137,90. Begge vinene kommer fra produsenter som satser på økologisk vinproduksjon.

Battenfeld-Spanier Weissburgunder Trocken Estate 2008 er en frisk og passe fyldig vin med frukt mot epler og fin mineralitet. Produsenten la om til biodynamisk produksjon fra 2007-årgangen. Skrukork.

Wagner Stempel Weissburgunder Trocken 2008 har noe mer syre enn Battenfeld-Spaniers Weissburgunder. Selv tåler jeg det godt, og dette er kanskje min favoritt av de to. Skrukork.