familiekokeboka
Tom Victor Gausdals og Ole Martin Alfsens "Familiekokeboka" (Press Forlag).

Før du leser videre, konklusjonen er grei: Skal du kjøpe én kokebok i år, skal du kjøpe Familiekokaboka! Ikke bare fordi den inneholder rundt 800 oppskrifter og fungerer like godt som et oppslagsverk som en kokebok, men fordi den er så forbasket anvendbar. Det er ikke uten grunn at den var blant de fem finalistene til Aperitif og Norlis «Beste norske kokebok 2009«. De ble riktig nok slått på målstreken av Schakenda, men jeg er ikke sikker på utfallet om jeg hadde hatt en stemme med i laget.

Vår vurdering av kokeboka er først og fremst baser på anvendbarhet – eller la oss kalle det brukervennlighet. Kreativitet, og kvalitet på oppskriftene er også viktige i vurderingen.

Boka starter med det enkle, men likevel store, spørsmålet: «Hva skal vi ha til middag i dag?» Dette er rett og slett et hederlig ønske om å gi en støtte til hverdagskokken, og oss som gjerne vil lage maten selv, både når det skal være avansert, og når det skal skje fort og enkelt. At boka starter med kapittelet «Hvordan bruker du boka?» er både betegnende, og et pluss. Gutta er ærlig på hva de vil når det gjelder ordentlig hverdagsmat, men likevel fullstendig tilbakelent i forhold til å være belærende. – Ikke ha mer respekt for oppskriften enn det som er nødvendig, er en tillitsvekkende setning, som setter stemningen for boka. Her kan du få hjelp og forslag, men du kan også tenke selv. Forfatterne kan ikke understreke nok hvor mye de mener at mat ikke er en livsstilskonkurranse, og det er et godt utgangspunkt, fordi det er nok av snobberi og unødvendig fokus på stil. Kapittelet «Slik jukser du deg til suksess» er jo et must for alle, og vi har alle vært der…

Ikke ha mer respekt for oppskriften enn det som er nødvendig

Dette er en kokebok for alle, om du er avansert, eller bare ønsker å lage en grei middag. Maten er fra det mest tradisjonelle norske, til det som må karakteriseres som «det utvidede norske kjøkken» – med de internasjonale rettene de fleste har smakt. Men det er relativt moderne, og det er fint. Her finner du selvsagt både torsk og pasta, men slik vi gjerne får det servert i 2009 og ikke 1940.

Forfatterne har fokus på at dette er skal være den maten du vanligvis lager, og det er greit. Boka er organisert i lister og enkle skjematiske inndelinger, slik at det er raskt å finne fram. Oppskriftene er alle listet opp på samme måte, hvilket er helt nødvendig om du skal lage en brukskokebok, og ikke et kunstverk. Men boka lykkes da også særdeles godt på dette området. Den er enkel å følge, og forklaringene er gjennomgående like, slik at du ikke går på stygge overraskelser på slutten av oppskriften.

Gausdal og Alfsen har en befriende avslapet og lite pretensøs holdning til kokkelering og kunnskap om å lage mat. De forsøker å avmystifisere, samtidig som de gir deg de rette begrepene om teknikker og utstyr. Men understreker hele tiden at det viktige er at du lager maten, og ikke at du kan snakke det rette språket mens du gjør det. Dette liker vi, fordi selv om boka er lite snobbete, er det nok av fine oppskrifter å bryne seg på for den som mener at en er mer semi-proff, enn glad amatør. Denne Boka er først og fremst myntet på nettopp det: Å få laget god mat, men gjern ep åen enkel måte. Til forskjell fra posene til Toro hvor du får tips til hvordan du kan gjøre posesiuppen litt mer avansert, så viser familiekokeboka hele tiden hvordan du kan forenkle en rett dersom du har det travelt, eller ikke rekker handle på spesialforetningen. men selvsagt gir de deg også tips til å piffe opp serveringen eller å utbrodere rettene.

familiekokeboka-kokkeknep «Kokkeknep» er små tips og triks som boka er krydret med, og det er kjærkomment. Dette er både generelt men og knyttet til rettene, og tro meg, alle kan lære noe, eller bli påminnet noe de burde huske ved å lese det med liten skrift ved siden av kokkeluen!. Det er mange småting som goes without saying, men som det er veldig greit å bli minnet på! Boka er ellers full av litt lengre tekster om tema som kokkene mener du bør vite noe mer om, og dette er stort sett kjærkomment, og ikke kjedelig. At ulike kjøttyper har en liten guide i starten av hvert kapittel, er egentlig veldig greit, og «ni spørsmål om kjøtt» (s. 146-147) er rett og slett bare å bokmerke med en gang! (Selvsagt lignende for fugl og fisk) Det er bra at forfatterne tar høyde for at du både trenger tips til hvordan finne råvarene, og til tilberedningen.

Kapittelet om brød er litt tynt, de nevner for eksempel ikke surdeigsbrød – hvilket de burde – og det er ganske enkle oppskrifter. Men de er innom hvordan du lager veldig mange typer brød – fra pølsebrød til naanbrød – noe som er et uttrykk for at Boka vil være anvendelig for de fleste, og ikke bare skal tilfredsstille afficionados. Men da kan du kjøpe Schakenda, som er i en egen liga 🙂

familiekokeboka-godtidmat familiekokeboka-hurtigmat Innenfor alle typer kjøtt, grønt, supper og brød finner du retter som er enkle, og de som trenger tid på kjøkkenet. Anvendbarheten i boka kommer igjen til uttrykk ved at alt er tydelig merket. Noen retter har stempelet «hurtigmat» eller «god tid-mat», og det gjør det veldig lett å finne fram og velge kjapp hverdagsmiddag, eller noe mer avansert. Savner imidlertid at registeret hadde en liste over disse kategoriene – det hadde vært veldig nyttig! Lurer du på hvilke hurtigretter Boka inneholder, må du nok dessverre lete innenfor de ulike sjangrene «kjøtt», «fisk», osv.

Selv om jeg nå har brukt mye tid på å beskrive dette som en usnobbete, brukskokebok, så må det understrekes at den også er lekker. Flotte bilder innimellom – men mer som inspirasjon – og layouten er tiltalende, selv om den er funksjonell. Det hadde imidlertid vært greit med noen flere småbilder av ferdige retter – om det så bare var frimerkestørrelse. Ikke nødvendigvis anretningen, men hvordan noen av hoveddelene ser ut når de er ferdige.

Denne boka har ellers det du trenger stort sett, og det er lett tilgjengelig. Det er fokus på ordentlig mat på både enkelt og mer avansert vis, og det er lett å se hva som er hva, og det er dens styrke.

Jeg må innrømme, jeg var en av dem som av og til løp til Ingrid Espelids blå- eller rødrutede kokebok når det plutselig stod stille om noe elementærkunnskap, eller standardoppskrifter. Nå løper jeg oftere til Familiekokeboka. Årets julegave?