Mysteriet Wiener Melange

I det norske språk er det få ordkombinasjoner som høres eklere ut en Wiener melange (alle med snerk stiller i en egen liga). Kunne en slik drikk eksistere utenfor kaffeautomatens verden? I så fall: Hvor mye pølse og hvor mye melange inneholder en ekte Wiener Melange? Ordentligmat sendte Lasse til melanges vugge, Wien.

Selvsagt kunne man googlet brygget og funnet en forklaring, eller lest om det i en eller annen bok. Men her på ordentligmat liker vi å gjøre ting, vel, ordentlig. Og da gjør vi som Bush, vi stoler på magen.

Det naturlige utgangspunktet for etterforskningen var kaffeautomatene på flyplassen etter ankomst Wien. For å unngå eventuelle pinligheter ved byens cafeer måtte det først bringes klarhet i om dette snodige valget faktisk fantes på de lokale kaffeautomtane. Eller hadde man også Østerrike et eget suspekt stednavnsalternativ som for eksempel Bergen Dishwashwasser?

Tankerekken ble brutt da jeg oppdaget en liten uskyldig knapp på automaten; Wiener Melange stod skrevet i slitne gule bokstaver. Jeg hadde funnet bevis for at drikken ikke bare var oppspinn, min reise var ikke nytteløs.

Men at jeg hadde funnet melangen på en flyplassautomat, beviste ikke at den faktisk eksisterer. Det var klart for jakten på den originale smørdrikken, så litt undercoverarbeid på en av byens cafeer var på sin plass. Under dekke av å være reisende som ville nyte en bedre frokost, kunne jeg i ro og stillhet å observere Wieneserene i sitt vante habitat.
Det tok heller ikke lang tid før jeg kunne høste frukter av mitt arbeid, på et av nabobordene kom bestillingen «Eine Melange, bitte». Jeg bestilte meg en rolig espresso og observerte flere og flere lokale levere samme bestilling.
Jeg hadde samlet nok informasjon, stille og rolig trakk jeg meg tilbake til hotellrommet og la planene for neste og siste del av oppdraget.

Ærverdige Café Prückel ble valgt som et yndet sted for siste del av oppdraget. Vel fremme bestilte jeg lunsj for ikke å påkalle for mye oppmerksomhet. Spenningsnivået var høyt, adrenalinet begynte å bygge seg opp etter hvert som lunsjen nærmet seg slutten bit for bit. Nå var øyblikket kommet, jeg påkalte kelnerens oppmerksomhet og mannet meg opp. «Eine Melange, bitte», kelneren nikket høflig og gikk mot kjøkkenet. Jeg hadde klart det, jeg var inne. Snart skulle magen min få avsagt dom på denne Winerske spesialteten.
Foran meg sto altså en kopp wiener melange, produsert av en Wieneser, i Wien. Utseendemessig kunne melangen minne om Cappucino, men uten kaneldrysset man som ofte blir belemret med her til lands.
Forestill deg nå kjære leser at det er julaften, du har gledet deg lenge og foran deg ligger gaven fra bestemor. Den har alle de rette atributtene, den er stor, den er firkantet og viktisgt av alt; hard. Så åpner du den og et gufs av skuffelse brer seg fra øreflipp til lilletå. Din bestemor har dradd det klassiske «stein-i-eske» trikset og inneholdet er fire par strikkelester. Kjenn på den følelsen, akkurat slik var mitt første møte med Wiener Melange.
Automatene hadde rett hele tiden, melange smaker hoppetau. Varmt vann, spedd ut med melk og langt bak i ganen en antydning av kaffe.