mars 28, 2010
      4 kommentarer
      rune
Mats-Eric Nilsson, foredrag for Slow Food Bergen 22. mars 2010

Mandag 22. mars besøkte Mats-Eric Nilsson, mannen bak «Den hemmelige kokken», Slow Food Bergen. Ordentligmat var tilstede , sammen med et femtitalls matentusiaster, for å høre hva han hadde å dele.

Mats-Eric Nilsson

Nilsson er blitt et kjent navn, i alle fall i Norden, etter å ha satt fokus på matindustriens mørkere sider , og bruken av tilsetningsstoffer i mat. Nilsson har ingen direkte kompetanse på mat, og bedyrer at han egentlig bare er en nysgjerrig konsument, som stiller spørsmål vi alle burde stille. I tillegg har Nilsson over 30 års fartstid som nyhetsjournalist i Svenska Dagbladet, og bøkene «Den hemmelige kokken» og «Ekte vare» er solgt i over 700000 eksemplarer, sammenlagt.

Slow Food Bergen har invitert Nilsson fordi han setter fokus på noen ubehagelige fakta når det gjelder vårt dagligdagse forbruk av mat – som stadig mer preges av dårlig tid, ferdigvarer, og fokus på pris fremfor kvalitet. Vi har lest bøkene og kan definitivt anbefale dem, selv om det også er noen spørsmål det er nødvendig å stille. Vi håpet at denne kvelden i Studentsenteret skulle være et sted å få stilt dem, samt å få litt mer innblikk i Nilssons tema. Nilssons tema for kvelden var «Äkta vare vs. fejkad mat» og han oppsummerte her sine funn, og sine syn på vår manglende evne som konsumenter til å ta ansvar, og på matvareindustrien. Slow Food Bergen hadde også invitert Ragnar Berger, direktør for matsikkerhet i Rieber & Søn (Toro), som en slags opponent etter Nilssons foredrag. Det synes jeg var et positivt trekk, som gjorde kvelden mer attraktiv.

Thor Øivind Jensen fra Styret i Slow Food Bergen, ga en fin opptakt til foredraget ved å minne oss om hvordan mat i mindre og mindre grad handler om kultur, identitet og sosialisering, og mer om pris og tidsbruk. Halvfabrikatene og ferdigmaten fjerner maten fra oss, og gjør den til noe ukjent. Dette har en god klangbunn i mye av det Nilsson skriver om i sine bøker, hvor han viser at jo fjernere vi blir fra matproduksjonen, jo mer må vi støtte oss på myndighetene gjennom mattilsyn, innholdsmerking og andre mekanismer som skal ivareta våre interesser som «uvitende» konsumenter.

Det er jo trykket på pakken, så det må være godkjent av noen. ()

Et av Nilssons hovedpoeng er nettopp at industrielle prosesser, med enorme kvanta, «unaturlige» omgivelser og krav til effektivitet, skaper problemer. Resultatet er blant annet en omfattende bruk av struktur- og smaksforsterkere. At man så forsøker å gjøre produktene mest mulig «autentiske», ved å forsøke å assosiere dem med tradisjonelle måter å produsere på, er rett og slett et forsøk på å lure oss som forbrukere, fortsetter Nilsson. «Hjemmelaget, genuint, ekte, gårds-, lands-, mors» og andre forskjønnende begreper brukes flittig for å gjøre produktene mer attraktive – men det er ren løgn. Nilsson viste flere morsomme endringer som kom på produktforpakninger i Sverige, etter at bøkene hans ble populære. «Hjemmelaget» ble til «som hjemmelaget», hvor «som» var skrevet med mikroskopisk skrift. Selv om dette er enkle poenger, som ikke er talende for alle i bransjen, så understreker det likevel at det er viktig å ikke la oss forføre, men å undersøke hva produktene faktisk inneholder. Dessverre er merkingen ofte utilstrekkelig på en del produkter, og vi må være oppmerksomme på at produsentene ikke er pålagt å skrive E-numrene til ulike kunstige tilsetningsstoffer, om man oppgir navnet istedet. Det har vist seg at det selger bedre. Nilsson understreket imidlertid at kunstige tilsetningsstoffer ikke er synonymt med farlig. Men skal man vite hva som er hva, må man tilegne seg kunnskapen – noe mange nok ikke gjør.

E-stoffer er ikke synonymt med farlig! Men det betyr kunstig fremfor naturlig.

Kunstig jordbærsmak

Det verste med kunstige tilsetningsstoffer er fraværet av naturlige ingredienser. Når Nilsson, til salens store fornøyelse, påpeker at guacamole på boks inneholder 2,5 % avocado er det rimelig selvsagt at dette er et helt annet produkt enn hjemmelaget guacamole. Nilsson forsatte med å vise oss et bilde av en skål jordbær, og deretter listen over kunstige stoffer som inngår i kunstig jordbærsmak. Ikke mange av stoffene er farlige i seg selv, men forskningen på sammenstilling av stoffer over tid, mangler. Her er det imidlertid litt ullent hvorfor forskningen mangler. Nilsson pekte på at det i Eu kun er krav til forsøk med dyr og enkeltstoffer for å få noe godkjent, men her føler vi det mangler litt mer info på området. At det er viktig å få mer kunnskap og stille spørsmål her, er åpenbart. En vanlig norsk/svensk forbruker får i seg rundt 6-7 kilo kunstige tilsetningsstoffer hvert år, og Nilsson mener det er klart at effekten av ulike stoffer samtidig i kroppen må forskes på – og vi må stille krav til politikerne på området. At mange av stoffene som vi spiser ikke er tillatt i dyrefór, er jo et paradoks…

Så kommer Nilsson til det som jeg oppfatter som hans hovedbudskap: Er det produsentene sin feil?

Vi må ikke spørre hvorfor noen produkter er så dyre, men hvordan de fleste kan være så billige!

Til dels kan vi jo anklage industrien for å tilby oss mye dårlige produkter, mens de likevel prøver å si at de er fullgode. Men det er jo vi som kjøper dem. Skal vi få bedre mat, må vi etterspørre bedre mat. Men vi må jo være klare over hva som er dårlig mat da, sier Nilsson. Det forsøker han å hjelpe oss med, og jeg synes han lykkes ganske bra. Hans poeng om smak og sesong underbygger dette: Hvis vi forventer jordbær i desember, så kan vi få det, men da må vi regne med at de er ikke er yrket under optimale forhold, og ikke der hvor de naturlig vokser og smaker best. Så vi bør også følge sesongene og naturen bedre. Det vil også gi oss en naturlig, og sunn variasjon i kostholdet.

Ragnar Berger, Rieber & Søn

Debatt – Toro entrer podiet
Ragnar Berger fra Rieber & Søn brukte lang tid på å bygge opp image og tillit i sin innledning til spørsmålsrunden. Litt for lang tid! Her burde Slow Food ha lagt opp til et bedre format, hvor både Nilsson og salen kunne få slippe til. Det var så mange tema som ble tatt opp av Rieber, som burde vært diskutert, at mange av de aldri ble berørt i ettertid. Berger hadde noen gode poenger i at tilsetningsstoffer og tørrmat ikke er styggedom og lurium i seg selv. Men utsagnet om at «skal vi slutte å spise mel også da?» ble bare pinlig. Det var underveis mange slik øyeblikk som kunne skapt debatt, og hvor salen kunne blitt engasjert. Det skjedde dessverre ikke. Industrien er tydeligvis også flinke til å fjerne stoffer, når de blir kjent slom farlige eller usunne. Men når Rieber påberoper seg en viss rettferdig behandling ved at det tross alt ikke er de som er satt til å undersøke maten, så gir det igjen en følelse av at de gjerne lurer seg unna, så lange de ikke blir tatt. Her føler jeg at Rieber faktisk kunne kommet langt bedre fra det, bare ved å være mer åpne og heller fortelle hvordan deres og kontrollorganenes prosesser er. Det ble flere tilløp til god debatt når flere fra salen engasjerte seg, og nettopp påpekte at vi må få vekk dogmene og skittkastingen mellom de som gjerne vil avsløre industrien, og industrien selv. Dette var jo et lite, men berettiget, spark til både Nilsson og Rieber. Salen var til slutt preget av en konsensus rundt at forbrukerne har det endelige ansvaret for å stille krav, men at industrien må opptre etterrettelig.

For å oppsummere:

  • Alle industrielt framstilt mat er ikke farlig, og det viktigste er at vi er bevisste.
  • Det er uansett best om vi lar mat være noe vi bruker tid på, og jo mer naturlig råstoffene er, jo sunnere er det, og jo bedre smaker det.
  • Lag mat selv, fremfor å bruke ferdigvare og halvfabrikata! Venner vi barna på kunstioge stoffer, er det det som blir malen.
  • Nilsson er ikke noen guru på smak, men han understreker et vesentlig poeng i forhold til innholdet.
  • Vær kritisk, still spørsmål!
  • Skaff deg en oversikt over E-stoffer (E-nummer boken er lett å slå opp i)
  • Forbrukerne får det de forlanger. Spør vi etter billigere mat, får vi det, men på bekostning av kvaliteten.

Ressurser